six o'clock in the morning on a monday night
Inspirasjon. Motivasjon. Lyst. Alle gode ting er tre – men jeg trenger, savner, husker; jeg krever den. Det er ikke vanskelig å finne den, den stikker ut fra sine gjemmesteder flere ganger hver dag. Lar meg føle den og nesten ta på den, tillater meg å legge planer og setter fyr på gløden i meg. Men det er ikke nok. Jeg krever den.
Jeg har det meste jeg kunne ønske meg – en samboer som er snill mot meg, en hund som forguder meg, en leilighet som er stor nok til at vi har fått plass til både sofa, stuebord og en stor flatskjerm-tv og jeg har nok penger til mat uten å måtte jobbe utenom skolen. Livet mitt leves ikke kontinuerlig på den lyse og lette siden – jeg har en dårlig behandlet diabetes, arr jeg bærer stolt som bevis på at jeg fant en måte å takle oppveksten på, og en familie som er litt for glade i alkohol. Likevel kan jeg ikke la være å spørre meg selv hvorfor jeg må sitte alene på natten for å skrive, hvorfor jeg har kuttet ut brød for å tilnærme meg kroppen jeg ønsker meg, hvorfor jeg ikke går lange nok turer sammen med hunden hver dag og sist, men ikke minst, hvorfor jeg aldri fullfører oppvasken slik at jeg kan starte hver dag med et rent kjøkken. Hvorfor er ikke mitt liv som livene til de jeg streber etter å bli som, selv etter mine få, men for meg, betydelige oppofringer?
Jeg mangler lysten, motivasjonen, inspirasjonen, pasjonen. Men det holder ikke, gjør det vel? Hvem har utrettet noe her i livet ved å vente på motivasjonen, det rette øyeblikket. Den unnskyldningen frigjorde meg aldri fra husarbeid hjemme hos mamma, og apropos det, jeg tror ikke jeg gjorde nok husarbeid hjemme, for jeg burde være flinkere til det enn jeg er. Hadde jeg blitt mast mer på hadde jeg kanskje skjerpet meg, men hadde jeg blitt mast mer på hadde jeg flyttet ut et helt år tidligere.
Så her sitter jeg. Oppvasktårnet mitt er mindre enn da jeg startet, samboeren min ligger alene på soverommet, det er to og en halv time igjen til vekkerklokka ringer og jeg er ikke trøtt. Jeg har pepsi max, bilderedigeringsprogram, bilder jeg kan kose meg med og en snorkende hund ved siden av meg i sofaen selv om vi nettopp har kjøpt en helt egen stol til henne. Jeg vrir meg i sengen, tenker når jeg burde sove, dagdrømmer når jeg burde følge med, utsetter alle plikter mens jeg gang på gang bestemmer meg for å leve livet fra nå av: jeg skal gå på blueskonserter, ikke bry meg om bagateller og jeg skal gå ut av skolen med høyest karakter i alle fag.
Det spiller ingen rolle om jeg fortsetter å vaske gulvene etter at alle flekker og spor av hundehår er borte, og uansett hvor mye oppvask jeg tar på tirsdag kommer det til å være like fullt som da jeg begynte på onsdag. Jeg finner ikke det jeg leter etter.
